Kjempet mot og med tyskerne

Frontkjemperen Eivind Saxlund, som etter krigsutbruddet kjempet med de norske styr­kene mot tyskerne i Nord-Norge, var første innleder. Han ga Frankrike og England førs­teansvaret for tyskernes overfall på Norge, dernest måtte Nygårdsvold-ministeriet ta sin del som forsvareret av «det brukne geværs» politikk. Saxlund brakte frem som argument at bare 3 - 4 prosent av NS-medlemmene var angivere, maksimalt 10 prosent. På dette punkt fikk han i debatten kraftig motbør av motstandsfolk og angiverofre, som ville ha seg frabedt en slik bagatellisering av grovt landssvik. Motstandsmannen Ole Jacob Worm Muller Malm stemplet uten omsvøp partiet Nasjonal Samling som antidemokratisk, antijødisk og rasistisk. Til tross for at det er gått 43 år siden fredsslutningen, var det likevel vanskelig å O. NS-folk i dag til å begripe at de hadde begått feil. Det ble aldri under krigen inngått noen fredsavtale med tyskerne. En slik ville gitt tyskerne mulighet for å utskrive norsk ungdom til tjeneste som tyske soldater. Han mente mange norske frontkjempere var forvillet av forføreren Quisling.

Historien er skrevet av seierherrene

Øystein Sørensen representerte etterkrigsgenerasjonen av historikere som var villig til å se okkupasjonshistorien i et nytt perspektiv. Vi trenger ikke en ny tolkning av den, vi trenger mange, hevdet han. Den regjerende historie er skrevet av seierherrene. Vi har hørt motstandsfolkenes versjon mens de lever og levde. Nå må NS-folk få komme til orde før de dør, sa Sørensen. Og til orde kom de i Sandefjord. På rekke og rad, men det var like mange motstandsfolk fra hjemmefronten og utefronten (krigsseilere) som bidro med til dels sterkt følelsesladede innlegg.

Ennå ikke tid for brobygging

Det er deprimerende å måtte konstatere at avstanden mellom frontene er like stor som den var, sa motstandsmannen Kaare Frøland,Ramnes. Han så ikke for seg noen brobyggende løsning og mente okkupasjonshistorien måtte skrives mange ganger. Det var Sigmund Knutsen, Nøtterøy som mente å kunne dokumentere bl.a. ved en tysk oversettelse av kapitula­sjonsdokumentet fra 10. juni 1940 at Norge ikke var i krig med Tyskland etter den tid. Han henviste til professor Magne Skodvin. Men professoren var selv i salen og brukte forbausende nok Quisling som sannhetsvitne. Den norske føreren var nemlig aldri i tvil. Er det noen som kan fremlegge bevis for at Quisling mente at tyskerne og den norske regjering ikke var i krig, så vil jeg gjerne se en slik dokumentasjon, sa Skodvin.

 

Han ble ikke motsagt av noen, men Øystein Sørensen pekte i et sluttinnlegg på at det i den nærmeste krets omkring Quisling var uenighet om det samme.