Er Norge fortsatt et klassesamfunn?

Odd Johan Holen, Bergens Tidende

Hele 150 deltakere var det, med munnrappe og kvasstenkte folk som Trygve Bull, Alf Nordhus og Sverre Riisøen som fortalere, sammen med professor Ulf Torgersen fra Statsvitenskapelig Institutt i Oslo, redaktør Alfhild Bingen i «Husmorbladet> og journa­list Gidske Anderson i «Arbeiderbladet» samt stortingsmann Jo Benkow, Høyre, Akers­hus.

Og Reidar T. Larsen - sjarmerende, interessert, men stø i læren. Det er selvfølgelig interessant å studere forskjeller i slike ting som inntekt og yrke, men det viktigste skillet i samfunnet går - akkurat som i det kapitalistiske samfunns gjennombruddsperiode - mellom de som eier produksjonsmidlene og de som selger sin arbeidskraft. De to hovedklassene er den gang som nå kapitalister og arbeidere, sa han. Kapitalistene utgjør i dag riktignok bare en liten prosentdel av folketallet her i landet. Men de har en enorm økonomisk makt, og det gir dem også en solid politisk makt.Etter min mening lar det seg gjøre å skape et rettferdig samfunn. Men det lar seg ikke gjøre uten at man rører ved de dype klasseskiller som vi fortsatt har i vårt samfunn. Det er nødvendig med en revolusjonær forandring, sa Reidar Larsen.

Kunstig spenning mellom Jesus og Marx

Sverre Riisøen mente at vi har etablert en kunstig spenning mellom Jesus og Marx. Jesus blir tatt til inntekt for det bestående, men der er noe revolusjonært i hans budskap, og det er at menneskene ikke er utlevert til en eller annen ubønnhørlig skjebne, men til hverandre.Trygve Bull sa at Karl Marx hadde opptatt ham helt fra ungdommen av, og selv omMarx nok bommet på enkelte punkter (ellers hadde han ikke vært menneske), vil hans understrekning av klassemotsetningenes betydning bli stående. Klasseskillene har vært mindre her i Norge enn ellers i Vest-Europa, men vi har likevel hatt et ganske markert klasseproblem, og det er motsetningen mellom embetsstanden og den såkalte «dannete klasse» på den ene side, og allmuen på den annen.

«Var det et dannet menneske?»

Skuespillerinnen Sofie Reimers, som kom fra bakerfamilien Reimers i Bergen, men som gjennom sitt fremmedklingende navn var knyttet til den aristokratiske del av be folkningen, kom en dag spaserende gjennom Bygdøy Alle, fortalte Bull. Det var et oppløp der, og hun spurte hva som foregikk. Det var en mann som var kjørt i hjel. Men da var det Sofie Reimers sa: -Var det et dannet menneske? Det lyder jo aldeles fantastisk i dag, at man skulle interessere seg for den sosiale opprinnelse hos den som var blitt kjørt ned, men det var ikke noe rart i tiden før den første verdenskrig.

På Ruseløkka skole skal ikke du gå

Da jeg var fire-fem år gammel bodde vi i en leilighet på Victoria terrasse, sa Bull. «Derfra var det en avgrunn ned til Ruseløkka. Jeg husker at jeg en dag stod og så ned på Ruseløkka skole og sa til min mor: Nå skal vel jeg også snart begynne på skolen?
Min mor var vel nærmest sosialist, og hun stemte med Arbeiderpartiet så lenge jeg kan Men da svarte hun: — Der skal du ikke gå. Der er det de andre som går. Jeg ble satt på privatskole, riktignok den billigste, men der det gikk gutter fra samme sosiale lag som jeg selv kom fra — den lavere middelstand.

Slik var det den gang. I dag snakkes det som om vi er kommet bort fra klassesamfunnet. Men er det så sikkert? Enkelte av mine meget ærede partifeller taler i varme ordlag om det de har utrettet som om det klasseløse samfunn allerede er et faktum. Men jeg tror vi skal være klar over at det meget langt fra er tilfelle, sa Trygve Bull.

«Flinkhetens og albuenes adel»

Og er vi ikke dessuten i ferd med å legge grunn til et nytt klassesamfunn, bygget på intelligens — eller skal vi heller si eksamen? Det er jo ikke helt det samme! La han til. Tidligere hadde vi fødselens adel og pengenes adel, og Ibsen etterlyste karakterens adel. Men holder vi ikke nå på å få karakterens, flinkhetens og albuenes adel? Som skolemann må jeg spørre: Gir vi skolen en og et innhold som gjør at barn fra forskjellige samfunnslag kan trives der? Arne Garborgs «Bondestudentar» er ikke det fremste verk vi har i norsk skjønnlitteratur, men som sosiologisk dokument savner boken sitt sidestykke, sa Trygve Bull

Nynorsken et opprørssymbol

Daniel Braut kom fra et småbondesamfunn på Jæren til en annerledes verden på skolen i Stavanger og Universitetet i Oslo, og det er Garborgs fortjeneste at han brakte opp i dagen den sjelelige tortur dette skapte. Etter hvert som det kom flere bondegutter til gymnaset, lettet dette trykket, og etter hvert som det kom flere lærere fra bygdemiljø, tok skolen form av deres måte å se livet på. Vi fikk landsgymnaset som et symbol på denne utviklingen.
— Nynorsken ble et opprørssymbol, og nynorskbevegelsen er den eneste revolusjonære bevegelse vi har hatt som har seiret, sa Bull. Arbeiderbevegelsen har ikke klart å slå seg gjennom på samme måte. Jeg antar at for barn fra industriarbeidermiljø fortoner det norske gymnas seg som en like fremmed verden i dag som det var for Daniel Braut i det forrige århundre, la han til.