| |
Intervju med
Odin Anthonisen
Bamble
Opptak: 1998-10-14
Intervjuer: Jan Eidi
Fotograf: Bård S. Hansen
Gruppe: Motstandsfolk
Fylke: Telemark
Yrke: Platearbeider
Manus: Rolf de Graaf |
|
|
Odin Anthonisen (f.1912). Opprinnelig fra Larvik og eldst av ni søsken. Faren var sjømann og hvalfanger. Odin kom til Bamble i 1942 og fikk arbeid som platearbeider på Trosvik Mek. i Brevik. Han var på dette tidspunktet allerede medlem av Milorg, noe som medførte oppdrag for Milorg i Langesund, Stathelle og Brevik.
|
"Jeg var på nøytralitetsvakt da vi hørte at tyskerne sto på Odderøya. Jeg synes at det var borti hampen å se på at de fikk herje med oss som de ville. I 1942, kort tid etter at jeg kom til Bamble, ble jeg kontaktet av Milorg og utnevnt til områdeleder for en gruppe på åtte mann. All kontakt gikk via en postkasse som var gjemt i et rør i en mur. Her fikk vi et A4-ark med instruksjoner. Vi hadde radiosender i Langesund. Denne var bygget på Hydros fabrikker på Herøya. Våpen og ammunisjon ble fraktet i en tyttebærkasse som jeg bar på ryggen. Ei dame på fergen mellom Brevik og Stathelle sendte våpnene videre til Sørlandet. Det holdt på å gå galt da jeg la en strisekk med håndgranater oppå ovnen hjemme. Da jeg gikk på jobben om morgenen hadde jeg glemt at sekken lå der. Jeg hadde ikke en full arbeidsuke under hele krigen for jeg fikk til stadighet nye oppdrag. En drosjesjåfør fra Langesund hjalp til med å frakte telegrafister nedover til Evje. Vi rakk fram og tilbake på natten, men vi var kølsvarte av bilens knottgenerator da vi kom hjem. Til tross for at jeg hadde kone og en liten sønn var jeg ikke redd. Avdelingen vår i Bamble hadde det forholdsvis lettvint. Vi foretok observasjoner, og vi visste hvem vi måtte passe oss for. Det bodde ikke mange tyskere her, men de hadde en stor forlegning på Åsen i Brevik og et stort anlegg i Trolldalen. NS-folk hadde vi lite av i Bamble og vi visste hvem de var. Angiverne har jeg lite til overs for. Og jeg så folk fjerne firmanavnet sitt fra produkter som de hadde solgt til tyskerne for at ikke folk skulle få greie på det. Mat skortet det på. Jeg hadde et størjehode i stekeovnen for å få ut fett til å steke kålrabien som vi hadde fått fra Brunlanes. Dit gikk både min kone og jeg flere ganger i uken for å få melk til guttungen vår. 8. mai 1945 ble vi møtt av gledestålende rusiske fanger i Larvik. Fangeleiren som var befridd lå i nærheten av bostedet til min kones familie."
"Etter frigjøringen ble jeg satt til å vokte fanger på Stathelle. Jeg sørget også for at de fikk mat, og gjorde ikke forskjell på dem uansett hva de hadde gjort. Behandlingen som tyskerjentene fikk var et bevis på norsk dobbeltmoral. Og hvis frontsøstrene mente de gjorde en god sykepleierjobb synes jeg dette var helt OK. Jeg er selv med i Røde Kors." |
|
